Forlatt

2. kapittel: Det siste året

Det kom ikke som noe jordskjelv. Veslemøy hadde lenge visst at det kom til å skje. Hun hadde ventet på det, særlig det siste året. Det verste var vissheten hun nå bar på: at dette var hennes skyld. Det var hun som hadde sviktet. Hun hadde gitt Einar alle de grunnene han trengte for å gå.

I begynnelsen trodde hun at det var noe hun kunne ordne,  at det som hadde gått i stykker kunne limes sammen igjen. Hun forsøkte å holde fast i hverdagen med varme tepper, blomster og middager klare til rett tid. Som om orden kunne veie opp for det hun ikke klarte å gi ham.

Hun håpet han ville legge merke til det. At han skulle forstå at hun prøvde. At lukten av nykokt kaffe om morgenen og et dekket middagsbord om kvelden betydde noe. Men han sa aldri noe.

I stedet kom han oftere sent hjem. Når han snakket, handlet det om skolen, kollegene eller andre mennesker. Problemene hans fylte rommet mellom dem, men det var aldri plass til henne i fortellingene.

De små ritualene deres begynte å forvitre. Lørdagene med lange frokoster forsvant. Han spiste før hun sto opp eller tok med seg matpakken og dro. Han stilte opp for venner og familie, og Veslemøy forsto etter hvert at hun ikke lenger var den som fikk den første delen av tiden hans.

Om kveldene satt de ofte i stuen og snakket om været, naboene eller barna i gaten. Alt som var trygt. Alt som ikke gjorde vondt. Det som faktisk sto mellom dem, lot de ligge. Før hadde det endt i krangler. Nå endte det i ingenting.

Hun forsøkte én gang å si det høyt. De satt i bilen en mild vårkveld etter å ha kjørt uten mål. Hun fortalte at hun savnet å høre ham synge mens han lagde mat. At hun savnet å være den han betrodde seg til.

Einar svarte ikke.

Han bare så på henne med et blikk hun ikke forstod.

Etter den kvelden prøvde hun sjeldnere.

Hverdagen ble gradvis noe hun bar alene. Regninger, julekort, praktiske gjøremål. Samtidig begynte han å rydde. Bøker forsvant fra hyllene. Arbeidsrommet ble tømt. Esker dukket opp i bilen.

De hadde sluttet å krangle, men tausheten var verre.

Det begynte å bli lenge siden de gode dagene. Dagene da de gikk ned til kaia, kjøpte fisk og lagde middag sammen. Da han fant fram gitaren og spilte dårlige viser mens hun lo så tårene trillet. Da de danset i stuen til gamle plater og trodde at livet skulle fortsette slik.

Nå føltes de minnene som noe som hadde skjedd noen andre.

Veslemøy ble stadig mer forsiktig. Hun lot være å stille spørsmål hun egentlig ville ha svar på. Hun gjorde seg mindre, redd for å bli møtt med irritasjon eller den enda verre tause avvisningen.

Sakte ble pakking en vane.

Først noen få bøker.

Så klær.

Hun så hvor nøye han brettet skjortene sine, som om han skapte orden i et liv som ikke lenger hadde plass til henne.

– Trenger du hjelp? spurte hun en gang.

– Nei takk, svarte han.

Mer sa han ikke.

Den siste uken virket han merkelig rolig. Han kjørte mer rundt, besøkte venner, pratet med naboen. Som om han tok farvel i små biter.

På den siste morgenen var det heller ikke noe farvel.

Han hadde spist frokost alene. På kjøkkenbordet lå en lapp.

«Jeg drar. Ikke vent.»

Ingen forklaring. Ingen adresse. Bare initialene hans.

Hun sto i entreen og så ham gå. Han snudde seg ikke. Døren lukket seg med et vanlig klikk.

Så ble huset stille.

Stillheten fylte rommene som vann.

Veslemøy så seg i speilet. Hun kjente nesten ikke igjen kvinnen som møtte blikket hennes. Hun var bare 25 år, men så ut som hun minst var 40.  Det røde håret hang ustelt ned over skuldrene. Ansiktet var blekt og fremhevet fregnene som hun alltid hadde hatet og gjort sitt beste for å skjule. Øynene hadde mørke ringer etter flere søvnløse netter.

Hun visste at hun måtte gjøre noe.

Etter en stund reiste hun seg, gikk bort til telefonen og slo nummeret til Gro, kollegaen på Kampen skole og den eneste venninnen hun hadde.