1.kapittel: Høsten da alt raknet

Høsten den dagen Einar gikk, var kaldere enn den burde vært. Luften utenfor vinduene var grå og tett, som om himmelen hadde lagt seg ned på hustakene og nektet å reise seg igjen. Inne i entreen sto Veslemøy helt stille og lyttet etter fottrinn som ikke kom tilbake.

Døren hadde lukket seg uten dramatikk. Ikke et smell, ikke en tone av sinne. Bare en liten klikkelyd, så ble huset stille på en måte som gjorde det vanskelig å puste. Hun sto med hånden mot dørkarmen, og huden hennes husket noe kroppen ennå ikke hadde tatt inn: at han ikke sto der ute og fomlet etter nøklene, at han ikke ville komme inn igjen for å hente det han hadde glemt. Det som alltid hadde vært hennes store frykt hadde skjedd. Han var borte. Ikke i et utbrudd, ikke i en voldsom krangel, men i en bevegelse så stille at det føltes som om hun hadde drømt det.

Hun var forlatt. Einar hadde virkelig gått fra henne!

Hun gikk inn i stuen med korte, forsiktige skritt, som om gulvet hadde blitt skjørt etter at han forlot det. Et tomrom gapte i bokhyllen der bøkene hans pleide å stå. Det så nesten ryddig ut, som om en del av rommet hadde fått ny plass til å puste. Men det føltes ikke som plass. Det føltes som et hull i treverket.

På bordet sto kaffekoppen han hadde brukt den morgenen. Han hadde drukket halvparten, som alltid. Hun tok den opp, merket varmen som ennå satt igjen i bunnen, og lurte et øyeblikk på hvordan noe kunne være varmt når alt annet hadde blitt så kaldt. Hun satte den tilbake, uten å vite hvorfor, som om den tilhørte en orden hun ikke hadde rett til å forstyrre.

Det var da hun kjente det først: en svak sitring i fingertuppene, som en elektrisk strøm som ikke helt fant veien. Hun ristet hendene, men det stoppet ikke. Kroppen hennes forsøkte å fortelle henne noe, men hun var ikke klar til å ta imot.

På sofaen lå puta han pleide å ha i ryggen. Den hadde en svak grop etter skuldrene hans. Veslemøy strøk over stoffet med to fingre, som om hun testet overflaten på et sår. Hun kjente en varme som ikke kom fra puten, men fra minnene om hvordan han pleide å lene seg tilbake, lukke øynene og si at han var hjemme. Filledukken Laban lå sidelengs i sofaen med den ødelagte armen sin, det eneste leketøyet hun hadde tatt vare på siden barndommen. Han hadde et trist uttrykk i ansiktet og lå på siden med den ødelagte armen opp, som om han skjønte at noe alvorlig hadde skjedd.

Hun satte seg ned der Einar pleide å sitte. Det var en instinktiv bevegelse, som om kroppen hennes visste hvor han var selv når han ikke var der lenger. Hun lente seg forover og presset håndflatene mot øynene til fargene danset bak dem. Det var for stille. Ikke en trygg stillhet, men en stillhet som hadde tenner.

Telefonen stod der den pleide å stå, men stillheten var øredøvende. Det var ingen som ringte for å si at han kom snart. Ingen som forklarte at han bare var forsinket.

Det fikk brystet hennes til å stramme seg, som om noen hadde knyttet et tau mellom ribbeina hennes. Hun holdt pusten og lot fingeren hvile over telefonrøret. Hun ville ringe ham, men hun visste at han ikke var der for henne lenger. Hun visste ikke engang hvor han var eller hvordan hun kunne få tak i ham.

Hun var knust. Hun hørte Tord røre seg i barnesenga inne på barneværelset, men hun orket ikke å gå inn for å sjekke om han var våken. Hun håpet han ville sovne igjen. Akkurat nå hadde hun ingenting å gi ham. 

Tårene presset bak øynene, men de ville ikke ut. Kroppen holdt igjen, som om den ikke trodde hun hadde rett til å sørge riktig ennå. Hun hadde lyst til å skrike, men fikk ikke fram en lyd.

Hun gikk inn på soverommet uten å skru på lyset. Rommet kjentes større enn det egentlig var, som om veggene hadde trukket seg unna for å gi plass til fraværet. Dyna hans var krøllet, etterlatt i en bevegelse som ikke var helt ferdig. Hun la hånden på den og kjente kulden synke inn i fingrene.

Det begynte i brystet. Først som en svak sammentrekning, så et grep, en hånd rundt hjertet som presset sakte, metodisk. Veslemøy følte hun nesten ikke fikk puste.

Hun måtte bort fra lukten av ham. Hun reiste seg og gikk ustøtt inn på badet. Hun tok av seg klærne og puttet dem i vaskemaskinen og slo på dusjen. Vannet var kaldt, så varmt, for varmt, men hun lot det skurre mot huden som om det kunne rydde plass inni henne. Da hun satte seg ned på gulvet, oppdaget hun at hun skalv uten å forstå hvorfor.

Hun trakk knærne mot brystet, og da kom det – ikke gråten, men lyden. En liten, nesten uhørlig stemme som ikke hørtes ut som hennes egen:

– Jeg vet ikke… jeg vet ikke hvem jeg er uten noen som holder meg sammen. 

Vannet overdøvet det meste av ordene, men hun hørte dem likevel, som om de hadde blitt sagt inni skallen hennes.

Hun ble sittende der til fingrene ble rynkete og vannet nesten ikke var varmt lenger.

Da hun gikk ut av dusjen, var huset like stille som før. Men stillheten hadde forandret seg. Den var ikke lenger bare fravær. Den var en åpning. Den var et stup hun ikke ante hvor endte.

Og et sted inni henne – dypt nede, nesten utilgjengelig – begynte tilliten hun hadde bygget livet sitt på å revne.