2. kapittel: En sommer er over
Helene ble stående på perrongen lenge etter at toget hadde forsvunnet.
Regnet hadde begynt å gi seg, men lufta var fortsatt tung og fuktig. Hun stakk hendene i jakkelommene og så mot svingen der de røde vognene hadde forsvunnet mellom trærne.
Det var rart hvor stille det plutselig var blitt.
Bare noen minutter tidligere hadde alt vært fullt av lyd – hjul mot skinner, konduktørfløyta, folk som ropte farvel. Nå hørte hun bare dryppingen fra takrennen på stasjonen og en lastebil som startet et sted langt der borte.
Hun svelget hardt.
«Du ble forelska, ja.»
Helene snudde seg brått.
Siv Anita sto noen meter unna under stasjonstaket, med armene i kors og et skjevt smil om munnen. Hun hadde syklet ned til stasjonen for å møte Helene etterpå og var fortsatt våt i håret etter regnet.
«Hvorfor tror du det?»
Siv Anita lo.
«Du ser jo ut som om noen nettopp har dødd.»
«Han har jo bare reist hjem.»
«Ja, nettopp. Og du så ut som du hadde lyst til å hoppe på toget etter ham.»
Helene kjente at hun rødmet og begynte å gå mot utgangen. Siv Anita trillet sykkelen ved siden av henne.
«Han var nå søt da,» fortsatte hun. «Litt stille, kanskje.»
«Ikke alle trenger å prate hele tiden.»
«Nei, men han prata jo nesten ingenting.»
Helene trakk på skuldrene, men inni seg visste hun at det var nettopp det hun hadde likt ved ham. Even hadde aldri prøvd å imponere noen. Han bare hørte etter. Ordentlig etter.
Det var uvant.
De fleste guttene på gymnaset brukte halve tida på å høre seg selv snakke.
Skyene begynte å sprekke opp ute over fjorden, og enkelte steder brøt sola gjennom i bleke striper over vannet.
«Du kommer til å få brev før helga,» sa Siv Anita plutselig.
«Tror du det?»
«Selvsagt, Helene. Han så jo på deg som om du var det eneste mennesket i Trøndelag.»
Helene forsøkte å le det bort, men hun kjente den varme, urolige følelsen i brystet igjen.
Hun håpet Siv Anita hadde rett.
Helene tok bussen hjem. Da hun kom fram, hadde Joakim allerede skiftet klær og skulle til å gå i fjøset sammen med faren.
«Har han dratt?» spurte han.
«Ja.»
«Har du grått?»
«Nei.»
Joakim studerte ansiktet hennes.
«Jo, da, det har du, det. Du er rød rundt øynene.»
Helene sparket lett etter ham med støvelen, og han gliste før han sprang unna.
Inne fra kjøkkenet luktet det kaffe og stekt flesk. Moren sto ved komfyren med oppbrettede ermer, mens Arnold satt ved bordet og leste Trønderavisa med brillene langt nede på nesen.
«Nå?» sa han idet Helene kom inn. «Har bygutten reist tilbake til sivilisasjonen?»
«Tydeligvis.»
Arnold humret.
«Likandes kar.»
Helene hengte fra seg jakka uten å svare.
Moren hennes kastet et raskt blikk på henne.
«Det ble tomt på gården i dag. Du savner ham visst allerede.»
Helene snudde seg bort. Hun åpnet kjøkkenskapet for å skjule ansiktet litt.
«Han var jo bare hyggelig.»
«Mhm,» sa moren.
Det betydde at hun ikke trodde på henne.
Utpå kvelden gikk Helene alene ned til fjorden.
Regnet var over, og lufta luktet vått gress og tang. Skyene hadde sprukket opp ute mot leia, og de siste stripene av kveldssol lå bleke over vannet. Hun satte seg på steinen nede ved fjæra, den samme de hadde sittet på de siste ukene.
Et øyeblikk tok hun automatisk et lite steg til siden, som for å gi plass til noen.
Så ble hun sittende helt stille.
Nede ved vannkanten lå en flat stein Even hadde prøvd å kaste. Han hadde aldri fått dreisen på det. Steinene hans hoppet som regel bare én eller to ganger før de sank, mens Joakim kunne få dem til å danse langt utover fjorden. Even hadde ledd hver gang og påstått at fysikk på gymnasnivå tydeligvis ikke hjalp mot trøndersk steinkasting.
Helene bøyde seg ned og tok steinen opp.
Den var fortsatt glatt og kald etter regnet.
Hun ble sittende og snurre den mellom hendene mens blikket gled mot den mørke stripa av jernbanelinje langt borte på andre sida av fjorden.
Om bare noen dager skulle hun tilbake til Steinkjer gymnas.
Andreklasse på engelsklinja.
Siv Anita gledet seg allerede til skoleball og byturer og guttene fra handelsskolen.
Selv hadde Helene alltid sett fram til å komme videre. Hun var odelsjente, og foreldrene hadde nesten tatt det for gitt at hun skulle gå jordbruksskolen på Mære etter gymnaset.
Helene var ikke lenger sikker på at det var det hun ville.
I det siste hadde hun stadig oftere tenkt på å bli sykepleier. Kanskje hun en dag kunne jobbe på sykehuset i Levanger.
Hun så ned på steinen i hånda og oppdaget plutselig at hun smilte.
Så kastet hun den utover vannet.
Den hoppet to ganger før den forsvant.
Legg igjen en kommentar