1.kapittel: Gårdsgutten fra byen
Sommeren Even fylte atten, steg han av toget på Steinkjer med en slitt koffert i den ene hånden og en mørk bag over skulderen.
Han ble stående et øyeblikk på perrongen og se seg usikkert omkring mens folk rundt ham fant slektninger, vinket og løftet bager inn i biler. Selv visste han ikke helt hvem han skulle se etter. Han hadde bare fått navnet skrevet nederst i brevet fra gården:
Arnold Vollan, Vollan gård på Sakshaug på Inderøya. Det stod et telefonnummer der også, i tilfelle de ikke skulle møte hverandre.
Det luktet varm jernbane, diesel og sjø fra fjorden nedenfor stasjonen. Even trakk jakken tettere rundt seg og kjente den velkjente uroen i magen. Hadde de glemt ham? Han begynte å gå i retning stasjonsbygningen.
Så fikk han øye på mannen.
Han sto med den ene foten oppe på støtfangeren til en grønn varebil og tygde på en tannpirker mens han speidet utover stasjonsplassen. Selv på avstand virket han stor. Bred over skuldrene, solbrun og værbitt, med kraftige never og en rutete skjorte som var brettet opp over underarmene. Da han fikk øye på Even, spyttet han tannpirkeren bort i grusen og løftet hånden i et rolig vink.
Ved siden av ham sto en gutt på rundt tretten med hendene stukket dypt ned i lommene på en altfor stor olajakke. Gutten sparket småstein bortover asfalten uten særlig interesse for omgivelsene.
Den høye mannen begynte å gå mot ham med lange, tunge skritt som fikk folk til å flytte seg nesten automatisk.
«Hei!» ropte han før han var helt framme. «Du må være Even.»
Stemmen var mørk og rusten, som om den var slipt av vind og dieselmotorer gjennom mange år. Før Even rakk å svare, ble hånden hans borte i et kraftig håndtrykk.
«Arnold Vollan,» sa mannen. «Velkommen til Trøndelag på ordentlig.»
Så gliste han bredt, nesten guttaktig.
«Her ute må vi vel lære deg forskjellen på folk og byfolk også, tenker jeg.»
Joakim himlet svakt med øynene bak ham.
Even klarte ikke annet enn å smile tilbake. Uroen i magen løsnet litt for første gang siden toget forlot Trondheim.
«Og dette er Joakim.» Mannen dyttet lett borti gutten ved siden av seg. «Minsten på gården.»
Joakim nikket sjenert. Han var lys og kortklipt og Even syntes han var kort av vekst for alderen. Han la merke til det skøyeraktige blikket.
«Hei.»
Even nikket tilbake og kjente skuldrene senke seg litt. Kanskje dette kom til å gå bra likevel.
Arnold tok kofferten hans som om den ikke veide noe.
«Lang tur fra Trondheim?»
«Ikke så ille.»
Det var ikke helt sant. Han hadde sovet dårlig hele natten før avreisen og stirret mesteparten av togturen ut av vinduet uten egentlig å se landskapet. Nå kjente han seg plutselig fryktelig langt hjemmefra.
Hjemme.
Den romslige presteboligen på Rosenborg der moren alltid hadde radioen stående lavt på kjøkkenet. Faren som satt bøyd over søndagsprekenen på det lille rommet i andre etasje, som fungerte som hjemmekontor. Den lille bokhyllen med støvete minner fra årene på Madagaskar — utskårne figurer, falmede fotografier og rødlige steiner som Even hadde puttet i lommene som barn.
Fem år var gått siden familien flyttet hjem fra Madagaskar. Likevel følte Even seg ofte mer fremmed i Trondheim enn han noen gang hadde gjort der.
Det var faren hans som hadde arrangert sommerjobb for ham på Inderøya via en kollega i Steinkjer. Even ville gjerne bruke sommeren til å tjene litt penger som han kunne spare til han snart skulle bli student. Foreldrene mente han hadde godt av å komme seg vekk fra byen og ikke minst øve seg i å være borte fra familien.
Han var høy og tynn, med alvorlige blå øyne. På skolen ertet de andre guttene ham godmodig med at han hadde lekser som hobby. Nå skulle han prøve seg med praktisk gårdsarbeid. Han visste ikke helt hvordan det skulle gå.
Arnold åpnet bakluken på en sliten grønn varebil.
«Helene hadde gledet seg til å møte deg,» sa han mens han løftet inn kofferten. «Men hun er på korpstreff i Namsos denne helga.»
«Å ja.»
Even visste ikke helt hvorfor han kjente et lite stikk av skuffelse over å høre det.
«Hun kommer hjem på søndag,» fortsatte Arnold. «Da får du hilse på henne også.»
Joakim gliste skjevt fra passasjersetet.
«Hun har snakka om han studenten fra byen i flere dager allerede.»
«Gymnasiast,» mumlet Even automatisk.
Arnold lo høyt.
«Da passer du inn hos oss. Vi trenger litt klokskap på gården også.»
Helene møtte han første gang mandag morgen. Det var en varm dag tidlig i juli, og disen lå fortsatt som et tynt slør over jordene bak gården. Even sto ved vannposten utenfor fjøset og skylte jord av hendene da han fikk øye på ei lyshåret jente med myke bevegelser som kom gående over tunet.
Det første han la merke til var sommerkjolen.
Den var lys blå, strammet litt rundt midjen og formet seg lett rundt leggene hennes mens hun gikk barbeint gjennom gresset med en sinkbøtte i hånden. Dernest la han merke til håret som var samlet i en løs flette som hadde begynt å gå litt opp. Hun gikk raskt, som om hun hadde gjort det samme hundre ganger før, og uten å vite hvorfor skjønte han med én gang at dette måtte være Helene.
Hun kom ut fra fjøset og stanset da hun fikk øye på ham.
Ansiktet hennes var rødt etter morgenstellet, og en stripe støv lå over den ene armen. Hun var mindre enn han hadde forestilt seg. Slank, nesten et hode lavere enn ham. Likevel var det noe ved måten hun så på ham på som gjorde at han plutselig følte seg både klønete og dum.
Så smilte hun.
«Jasså,» sa hun. «Så der har vi fintrønderen, ja.»
Even kjente varmen stige opp i kinnene.
«Jeg er jo fra Trondheim,» svarte han lavt. «Så … ja.»
«Nettopp. Bygutt.»
Hun lo før han rakk å si mer.
Det var ikke en latter som gjorde narr av ham. Den var lys og varm og så uanstrengt at han kjente noe løsne inni seg med det samme. Hun smilte med øynene og hele ansiktet, og de lyseblå øynene glitret når hun lo.
Even ble stående litt for lenge uten å si noe.
«Du ser skuffet ut,» sa hun ertende. «Hadde du venta deg ei gammel budeie?»
Han klarte ikke annet enn å le stille mens han ristet på hodet.
«Nei,» svarte han.
Og det var sant. Han hadde ikke ventet seg dette i det hele tatt.
Etter det begynte han å legge merke til henne overalt.
Hvordan hun nynnet mens hun arbeidet.
Hvordan hun gikk barbeint over tunet på om kvelden.
Før han visste ordet av det, var hun blitt den første han tenkte på om morgenen og den siste han tenkte på før han sovnet. Han kunne plutselig oppdage at han sto og smilte for seg selv uten grunn.
Men han sa ingenting. Han våget ikke. Han var redd for å ødelegge det de hadde.
For de hadde det virkelig fint sammen. Uventet fint. De trivdes i hverandres selskap. Helene kom ofte og satte seg ved siden av ham for å prate når han hadde pause fra arbeidet.
Det hendte av og til at Helene også hjalp til med gårdsarbeidet, men som regel hadde hun noe å gjøre i huset. Det var oftest Joakim som kom og hjalp ham med å hesje eller kjøre inn høy på låven. Om kveldene brukte han tiden sammen med Helene. Av og til satt de ute etter at arbeidet var gjort, noen ganger på trappa, andre ganger nede ved fjorden. Hun snakket mye mer enn ham, men hun virket ikke brydd over stillheten hans. Tvert imot virket det som hun likte den. Han merket seg at Joakim hadde begynt å erte henne med at hun hadde fått seg kjæreste, men Helene brydde seg ikke om det. I stedet viste hun at hun satte pris på stundene de hadde sammen.
«Du hører faktisk etter når folk snakker,» sa hun en kveld.
«Gjør ikke alle det?»
«Nei, ikke alle.»
Hun lente hodet mot kneet og så ut over vannet.
«De fleste venter bare på at det skal bli deres tur.»
Han husket den setningen lenge etterpå.
Sommeren gikk fortere enn han trodde var mulig. Han var med på mye forskjellig arbeid som han aldri hadde vært med på før. Dagene ble lange og intense og fritiden sammen med Helene gikk bare så altfor fort.
August kom før han visste ordet av det, med kjølige morgener og gule stråkanter langs jordene. Med august kom også Steinkjermartnan. Da tok de fri fra arbeidet på gården og tok bussen inn til byen.
Martnan lå som et eget lite kaos over sentrumsgatene. Folk drev mellom bodene med papirposer og sukkerspinn, unger løp med blinkende plastleker, og fra tivoliet nede ved torget kom skingrende musikk blandet med hvinene fra karusellene.
Even gikk ved siden av Helene gjennom folkemengden og forsøkte å late som om han ikke følte seg fullstendig malplassert.
«Du ser ut som du har havna på feil planet,» lo Helene.
Hun gikk med den lyse sommerjakka hengende åpen og håret løst over skuldrene. Innimellom snudde folk seg etter henne når hun passerte, men Helene så det knapt selv.
Even trakk litt på skuldrene.
«Det er bare mye folk.»
«Bygutten tåler ikke trøndersk folkeliv?»
Hun dyttet lett borti armen hans mens hun lo.
Even kjente straks den varme uroen spre seg i kroppen igjen.
Det hadde blitt slik med henne nå. Bare små berøringer kunne sitte i ham lenge etterpå.
De stanset ved en bod som solgte varm kaffe og sveler. Helene kjøpte én og rev av små biter mens de gikk videre.
«Vil du smake?»
Hun holdt svelen fram mot ham uten å tenke over hvor nær hun plutselig sto.
Even tok imot den og merket at fingertuppene deres så vidt berørte hverandre.
Det lille øyeblikket var nok til at hjertet begynte å slå hardere.
Han forsøkte å skjule det ved å se bort mot tivoliet.
Lysene blinket i rødt og gult over torget. Musikk dundret mellom husveggene, og ungdommer fra gymnaset lo høyt borte ved radiobilene. Noen soldater i permuniform fra Steinkjersannan hadde også tatt turen til martnan.
«Helene!»
En jente med mørk hestehale kom gående raskt mot dem gjennom folkemengden med en brusflaske i hånda. Hun var omtrent like høy som Helene, men beveget seg raskere, mer rastløst, som om hun alltid hadde litt dårlig tid.
«Der er du jo!» sa hun før blikket falt på Even.
Hun stoppet opp og smilte skjevt.
«Aha! Så her har vi altså fintrønderen?»
«Siv Anita,» sa Helene med et lite sukk. «Oppfør deg!»
«Jeg oppfører meg da helt fint.»
Siv Anita rakte fram hånda mot Even uten å nøle.
«Siv Anita.»
Even tok hånda hennes litt overrasket.
«Even.»
Hun så raskt opp og ned på ham med et uttrykk som fikk ham til å føle at hun så tvers gjennom ham på et øyeblikk.
«Du var høyere enn jeg hadde trodd,» konstaterte hun.
Helene begynte å le.
«Hva i all verden er det for slags observasjon?»
«Jeg vet ikke.» Siv Anita trakk på skuldrene. «Du høres bare ikke så høy ut når Helene snakker om deg.»
Helene ble øyeblikkelig rød i kinnene.
«Jeg snakker da ikke om ham hele tiden.»
«Neida. Bare nesten.»
Siv Anita tok en slurk brus og gliste bredt før hun lente seg litt nærmere Even.
«Hun har bare brukt halve sommeren på å vente på at du skal bli ferdig med arbeidet.»
«Siv Anita!»
Denne gangen lo Even også, selv om han kjente varmen bre seg helt opp i ansiktet.
Det overrasket ham hvor lett Helene plutselig virket sammen med venninnen sin. Hun lo høyere. Snakket fortere. Dytta ertende tilbake når Siv Anita begynte å fleipe.
De gikk sammen nedover mot torget en stund før Siv Anita plutselig fikk øye på noen andre borte ved tivoliet.
«Jeg må stikke. Ha det!. Kristin og de andre står borti der.»
Hun begynte å rygge bakover gjennom folkemengden før hun pekte mot Even med brusflaska.
«Men du.»
Even så opp.
«Pass godt på hun her. Hun later som hun er tøffere enn hun egentlig er.»
Så var hun borte igjen mellom menneskene og tivolilysene.
Helene ristet oppgitt på hodet mens hun smilte.
«Hun er håpløs.»
«Nei,da» sa Even stille.
Han så etter Siv Anita et øyeblikk før han vendte blikket tilbake mot Helene.
«Hun virker å være glad i deg.»
Helene svarte ikke med én gang. Hun bare så på ham med et mykere uttrykk enn før.
Så fortsatte de nedover mot torget der folkemengden ble tettere. Flere ganger måtte Helene gå helt inntil ham for å komme forbi folk.
Én gang grep hun automatisk tak i armen hans for ikke å bli dyttet bort av noen gutter som sprang forbi. Plutselig ønsket han bare én ting så sterkt at det nesten gjorde vondt:
Å ta hånden hennes. Bare holde den. La henne forstå det han ikke klarte å si høyt.
Han så ned på den bare hånden hennes der den svingte lett ved siden av kroppen mens de gikk. Det ville vært så enkelt. Bare strekke hånden bort.
Likevel turde han ikke.
Hva om hun trakk seg unna? Hva om han hadde forstått alt feil? Hva om han ødela det de allerede hadde?
Så han lot det være.
I stedet gikk han videre ved siden av henne gjennom lydene, lysene og augustkvelden.
Senere, da de sto oppe ved utkanten av festplassen og så lysene speile seg i elva, lente Helene seg plutselig lett mot skulderen hans.
Bare et lite øyeblikk.
Men Even kom til å huske det resten av livet.
Etter Steinkjermartnan gikk han rundt med en voksende uro i brystet. Han visste at han burde si noe før han reiste hjem. Bare et eller annet. Men hver gang muligheten kom, låste ordene seg. Han hadde tenkt det gjennom mange ganger, hva han burde si, hva han burde fortelle henne før han reiste. Men ordene ville bare ikke ut.
Dagen før han skulle reise kom Arnold opp til ham på rommet mens han drev og pakket sakene sine.
«Du skal få oppgjør før du reiser», sa han og dro fram lommeboka. Han trakk opp to tusenlapper. «Det er jo ikke så mye, men du har gjort en god jobb».
Even ble stum. Han hadde ikke ventet å få så mye. Han hadde jo bodd gratis på gården hele sommeren. «Oj! Tusen takk!» fikk han stammet fram.
Even ble stående og stirre på pengene.
To tusen kroner.
Det var mer enn han hadde sett for seg da han gikk av toget den første dagen.
Kvelden før han skulle dra, satt de alene på låvebrua mens sola sank bak åsene.
«Kommer du til å savne dette?» spurte Helene.
«Jeg kommer til å savne deg mest, “ hørte han seg selv si, og han merket hvordan rødmen bredte seg i kinnene. Han så ned. Våget ikke å møte blikket hennes.
Hun så lenge på ham og smilte.
«Jeg kommer til å savne deg også», sa hun til slutt.
«Vi må holde kontakten. Jeg skal skrive til deg» lovet han
«Ja, og så må du komme på besøk av og til», svarte hun.
«Kan jeg det?»
«Selvsagt.»
Hun smilte litt.
Det gikk et lite støt gjennom ham da hun sa det.
«Ja,» svarte han stille. «Det vil jeg gjerne.»
Dagen etter fulgte hun ham til toget i Steinkjer. Det småregnet, og perrongen luktet våt asfalt og diesel. Even bar bagen over skulderen og prøvde å finne noe riktig å si, men alt føltes utilstrekkelig. Han tenkte på sangen fra radioen tidligere den morgenen, Ivar Simastuens sommerslager, «Med sommerregn i håret». Ordene fra sangen ble sittende fast i ham: «Det var sårt da hun en dag med sommerregn i håret stod der og tok farvel.» Nettopp det! Sommeren var over. Sangen gjorde ham tristere enn han kunne forklare.
Toget rullet inn med skingrende metalllyder.
«Du må skrive først,» sa Helene.
«Hvorfor jeg?»
«Fordi du er den som drar.»
Hun forsøkte å smile, men han så at øynene hennes var blanke.
Det gjorde nesten vondt å se.
Da konduktøren ropte at passasjerene måtte gå om bord, fikk Even plutselig panikk. En vill trang til å bli stående igjen på perrongen. Bli værende her, på denne lille stasjonen, bare fordi hun sto der.
I stedet gikk han motvillig inn på toget.
Han sto ved vinduet mens det begynte å rulle sakte ut fra stasjonen. Helene gikk ved siden av et lite stykke, med hendene i jakkelommene. Hun vinket til ham.
Så stoppet hun.
Even så henne bli mindre og mindre gjennom regndråpene på ruta.
Legg igjen en kommentar